Marmelen Torsk & Kultur Haugesund 1999

 

 

TIL STEMNINGENS OPPLØFTELSE VED TORSKEMIDDAGEN

 

Disse vers fremføres av Kulturforvalteren  føre middagen er inntaget,

for at sette den ærede forsamling i den rette fiskestemning.

  Disse vers kan også synges, men bør da anvendes så melodiøst som forholdene gjør det mulig,

den melodi der sangen er utarbeidet i er: "Når våren ånder på li og fjell"

*

Ja, skål for den som har pønska på

at vi fikk møtes her med tosken.

Ei levermølja vi ønska så ...

og derfor kjem vi alle hosken.

Så ska vi legge inn det vi formår

og ete lever så vi reint forgår

"Spis meire fesk"

kjenn kor du blir fresk

du blir så ung og kåt på levra. !

 *

Ja,hit me levra æ vill ha meir

æ har sån løst å smak på søe.

Av vitaminser vill æ gjern ha fleir,

det gjer slik fin ei farg på røe.

Det e ikje mange månan vi kan ha

slik fin-fin rogn og lever å ta a.

Kjaka og bein

slekk dem bærre rein

så svelg vi ner med leverfette.

 *

Det vell æ sei at det her e kost

det e ikje småtteri tel greia.

Og fesken, nydelig traust som ost,

slik mat kan aldri æ bli lei a.

Se rogna kor ho legg der rau og fin

i kvert et aue e der vitamin

A eller B, C eller D

Ja, kanskje heile alfabetet.

 

  Marmelen

Før i tiden var fjæra full av skrømt. Draugen seilte i en halv båt langsmed land og varslet storm og skipsforlis. Hese fugleskrik og underlige lys ble tolket som jærtegn. Mange snudde hvis de møtte katten på vei ned til båten. Andre igjen så på skarven for å finne ut hvordan været ville bli. Kunne man våge seg på havet den dagen? De kunne saktens trenge fiskelykke, de som før i tiden måtte på havet i all slags vær. Det er ikke til å undres over at folkefantasi og ønsketenkning skapte Marmelen.
Marmelen var en liten overnaturlig skapning som av og til kunne forville seg inn i garnbruket. Tok man vare på marmelen og stelte godt med han, ville han bringe hell til den som fant han. Og fremfor alt: Hadde man marmelen med seg i båten, var man alltid sikret fangst, for marmelen visste av de beste fiskeplassene.
Som mystisk vesen har marmelen en slektning i den irske leprechaun. En leprechaun - navnet betyr bokstavelig ”liten kropp”, og på norsk kaller man jo ofte de underjordiske for småkarer – var i irsk folklore en som også bragte hell til den som greide å fange han. Da ville leprechaunen vise vei til skatten sin, vanligvis en potte med gull.
Ikke sjelden har eventyrene vært fattigmannens trøst, og begge mytene har en sår undertone i seg som bringer tankene hen til alle de som ba så tynt om godt vær – både på hav og land.

 

  Lars og Marmelen

Havmannen blir blant fiskerne kalt marmelen. Han er begavet med spådomsevner, og får man fisket opp en slik av havet, kan man få ham til å forutsi ens skjebne, men man må aldri spørre hvor lenge en skal leve.

Er marmelen først kommet ombord, tigger og ber han om å få være med i land, men i land gnåler han og vil utpå havet igjen. Blir han da rodd ut til stedet der han ble fisket opp, sørger han alltid for god fiskelykke som takk.

En dag Lars fisket utenfor Lofotodden, kom et kraftig rykk i snøret, og inn halte han en marmele. Det var en mannsskikkelse med stort hode og lange hender, og ellers lignet han mest på en sel. Lars tok til å snakke med marmelen, som fortalte at det var rene uflaksen at han ble hengende på fiskekroken.

"Jeg skulle reparere taket - så kom denne kroken, og du dro meg opp til havflaten. Jeg ville helst tilbake og gjøre meg ferdig med taket, men jeg er nysgjerrig av natur, så la meg bli med på land."

Da de la til brygga, kom den lystige kona til fiskeren hoppende mot Lars og kysset og klappet ham. Da satte marmelen i å le. Deretter kom hunden springende mot husbonden med logrende hale, men Lars bare slo til hunden. Da lo marmelen for andre gang. På vei fra brygga snublet Lars i en gresstue og forbannet den med det samme. Da lo marmelen for tredje gang.

Lars så forundret på marmelen og spurte: "Du ler godt,men hva er så morsomt, kan du fortelle meg det ?" "Ja, jeg er allerede lei av å være på land, så om du lover å ro meg tilbake om en liten stund, så skal jeg fortelle", svarte marmelen. Lars nikket bekreftende, og så kom forklaringen:

"Jeg lo da du tok vel imot kyss og klapp fra kona di som både er falsk og utro, og da du slo hunden som vil gjøre alt for deg og aldri gå fra deg. Tredje gangen syntes jeg det var latterlig at du ble forbannet på "tua" som var i veien for deg. For under tua er det en haug med sølvpenger"

Lars tok til å grave, pg ganske riktig, der var mange penger. Så bar det ombord i båten igjen, og ute på sjøen begynte marmelen å le for fjerde gang. Da Lars spurte hvorfor, sa den at den lo fordi ingen kjente den fine fiskeplassen de nå rodde over.

Da marmelen var kommet i havet, forsøkte Lars å fiske på stedet som marmelen hadde anvist og han fikk båten full.Fiskeplassen ble senere kalt "stabburet", og her trakk Lars ofte båten full, mens naboene som reiste ut til sine vante fiskeplasser langt ute fikk helst dårlig med fisk.